Å takle naturens hevn – antibiotika og resistens

Antibiotikaresistens fremkaller mange punchline- overskrifter: «den stille pandemien», «den post-antibiotiske æra», «the superbug crisis» (1–3). Men er situasjonen så alvorlig?

Ja. Situasjonen er meget alvorlig. Den fyller kriteriene for en «perfekt storm» (4). Kombinasjonen av økende antibiotikaresistens (5) og manglende utvikling (6) av nye antibiotika er simpelthen dødbringende.

Verdens helseorganisasjon (WHO) har definert antimikrobiell resistens (AMR) som et av de viktigste globale folkehelseproblemene (7). Globale tall fra 2019 anslår at 1,27 millioner dødsfall var direkte forårsaket av infeksjoner med multiresistente bakterier (MDR), mens 4,95 millioner dødsfall var assosiert med MDR bakterier (5). Og verre kan det bli. Modelleringer viser at ti millioner mennesker kan dø årlig på grunn av AMR i 2050 dersom det ikke iverksettes tiltak (8).

I Norge har vi fortsatt kontroll, men antibiotikaresistens øker også her. Hovedutfordringen i Norge er økende forekomst av tarmbakterier (Escherichia coli og Klebsiella Pneumoniae) med resistensmekanismer (extended-spectrum betalactamase, ESBL) mot vanlige bredspektrede antibiotika (9). Nylig kom Folkehelseinstituttet med en rapport som viste at antall ekstremresistente bakterier (XDR), såkalt karbapenemaseresistente gramnegative bakterier, har økt det siste året (10). Mye skyldes import av smitte der pasienter er blitt smittet i sykehus i utlandet. Antibiotikaresistens kjenner ingen grenser.

Resultatene av medisinske gjennombrudd innen mikrobiologi og antibiotikautvikling for over 70 år siden er fortsatt sentrale i behandlingen av bakterielle infeksjoner. I kampen mot antibiotikaresistens er kunnskap, forskning og teknologiutvikling helt essensielt. Vi lever i en tid der vi klarer å sende en Tesla opp i verdensrommet (11), og kunstig intelligens kan erstatte nær sagt hvilken som helst menneskelig aktivitet og tanke. Men vi klarer altså ikke å utvikle nye antibiotikaklasser. Det er en fallitterklæring. Vi må lære av historien for å finne fremtidens løsninger.

I artikkelen Antibiotika – oppdagelse og utvikling fra før bakteriologiens gjennombrudd til i dag gir Straand og medforfattere et overblikk over utviklingen av antibiotika fra pionerarbeidet på slutten av 1800-tallet til høytidsårene på 1950- og 1960-tallet, og deretter til de magre årene fra 2000-tallet til i dag (12). Forfatterne følger opp med en gjennomgang av mekanismer for utvikling av resistens i artikkelen Antibiotikaresistens – historien om da bakteriene slo tilbake (13).

Ukritisk bruk av antibiotika innen human medisin, landbruk og veterinærmedisin er kraftige drivere av resistens. Straand og medforfattere beskriver blant annet eksempler fra 1950-tallets frie flyt og kreative bruk av antibiotika (f.eks. leppestift med penicillin!) som fikk en bitter ettersmak av økende resistens. Det hefter en ond sirkel ved all bruk av antibiotika: jo mer antibiotika som benyttes, jo mer seleksjon av resistens, og dermed brukes enda mer bredspektret antibiotika.

Tiltak mot økende antibiotikaresistens er komplisert, og krever tverrfaglig internasjonalt samarbeid. Behandling av infeksjoner med multiresistente (MDR) og/eller ekstremresistente (XDR) bakterier krever ofte avansert pasientnær mikrobiologisk diagnostikk, smitteverntiltak og tilgang til bredspektret antibiotika (14–15). Vi må sørge for antibiotikastyring og rasjonell antibiotikabruk (16). Alt dette er vanskelig nok å få til i Norge, men i ressursfattige land virker det nærmest umulig.

Fordi antibiotikaresistens er et gjenstridig problem som kommer til å påvirke helsetjenesten i all fremtid (17), er det viktig å få på plass forsterkede tiltak. Her i landet trenger vi en ny nasjonal handlingsplan mot antibiotikaresistens (18). Norge må bidra internasjonalt med «One Health»-perspektivet med tiltak innen både humanmedisin og andre samfunnssektorer i kampen mot resistensen (19). Vi må etablere nye mekanismer og reguleringer som sikrer privat-offentlig samarbeid for å utvikle nye antibiotika, og for å motvirke det som Straand og hans medforfattere kaller «the empty pipeline syndrom» i antibiotikautvikling.

La oss håpe at man i en fremtidig utgave av Michael i 2050 kan gi et historisk tilbakeblikk på årene 2025–2050 som den nye gullalderen for utvikling av nye antibiotika og kampen mot resistens. Vi må handle, og vi må handle nå. Den første handlingen bør være å lese dette nummeret av Michael for å lære av historien.